Da Al-Jazeeras fotograf Sami al-Haj ble løslatt fra Guantánamo, var han så svekket at han måtte bæres av flyet. Etter sju års innesperring og mishandling måtte det til slutt innrømmes at han var uskyldig.

Dagsavisens utenriksredaktør Erik Sagflaat skriver om USA og Guantánamo.

En drøy uke er gått siden al-Haj slapp ut. Han ligger fortsatt på sykehus i Khartoum og har problemer med å gå. Men han har på fjernsyn skildret systematisk mishandling, og det forferdelige ved å være sperret inne på ubestemt tid – uten anledning til å forsvare seg mot anklager som aldri blir framsatt. På Guantánamo er Franz Kafkas berømte og skrekkelige bok «Prosessen» gjort til virkelighet.

Sami al-Haj har hørt vage påstander om at han skal ha opptrådt som kurer for en militant muslimsk organisasjon. Noen tiltale ble aldri reist. Han ble arrestert da han var på jobb som fotograf for Al-Jazeera i grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan 15. desember 2001.

Selv er han overbevist om at han ble tatt som straff fordi Al-Jazeera hadde rapportert om amerikanske brudd på menneskerettighetene i Afghanistan. Verken Bush eller hans folk har lagt skjul på sin misnøye over at Al-Jazeera har fortalt verden om hendelser Bush-administrasjonen ikke ønsket at noen skulle få del i.

«Det verste fengsel menneskeheten noen gang har sett», er al-Hajs karakteristikk av Guantánamo. Han er ikke alene om slike karakteristikker. Mange har etter hvert sluppet ut og har fortalt om sine opplevelser. Flere bøker er skrevet, ikke bare av fanger, men også av folk som har arbeidet der, blant annet som tolk. Beretningene er så mange og så entydige at de står til troende.

Absolutt lydighet er et krav. Motstand straffes hardt, blant annet med langvarig isolasjon, gjerne i iskalde celler. I fortvilelse over sin håpløse situasjon, begynte Sami al-Haj etter fem års innesperring en sultestreik. Han ble spent fast og tvangsfôret ved at en slange ble stappet inn gjennom nesen og ned halsen på en mest mulig smertefull måte. Ydmykelser var en del av den daglige rutinen.

Den tyske Murat Kurnaz, som har tyrkisk bakgrunn, slapp ut etter fem år i Guantánamo. Også han fullstendig uskyldig i anklagene, noe det er godt dokumentert at myndighetene visste hele tiden. I en bok skildrer han opplevelsene. I en amerikansk fangeleir i Afghanistan ble han torturert før han havnet i Guantánamo. Han ble slått, han ble utsatt for vanntortur og han ble hengt opp etter armene i flere timer, bare avbrutt av en lege som undersøkte ham og konstaterte at han nok kunne henge i noen timer til.

Det var belønning for å angi Al-Qaida-mistenkte. Belønningen var gjerne 25.000 dollar, en ufattelig sum i fattige land som Pakistan og Afghanistan – og en ufattelig fristelse. Alle utlendinger som befant seg i området høsten 2001 levde farlig. Bander av premiejegere jaktet på dem, kidnappet dem og solgte dem til amerikanerne. Bevis var det ikke så nøye med. Svevende anklager holdt i massevis slik stemningen var etter 11. september det året.

Amerikanske myndigheter benekter at det forekommer mishandling i Guantánamo. Den militære sjefanklageren Morris Davis skriver i The New York Times at Guantánamo er et moderne og gjennomført humant fengsel der fangene behandles med profesjonalitet og respekt. «Guantánamo er en ren, trygg og human plass for fiendtlige krigere», skriver Davis.

Påstand står mot påstand. Kommentatoren Nicholas Kristof, som i en årrekke har beskjeftiget seg med forholdene i Guantánamo, skriver i samme avis under tittelen «Skammens fengsel, og det er vårt»: – Med tiden – og det er vondt å skrive dette – har jeg oppdaget at fangene er mer troverdige enn amerikanske tjenestemenn.

Det verste med Guantánamo er uansett innesperringen på ubestemt tid, uten konkrete anklager, uten lov og uten dom i et rettslig vakuum. År etter år. Med et jernhardt regime der lenker inngår i de daglige rutinene. Eneste intellektuelle stimulans er en utgave av Koranen. Dette er psykisk mishandling på sitt verste og mest utspekulerte. Det finnes sikkert noen meget farlige terrorister i Guantánamo. Dessverre tyder alt på at de utgjør et lite mindretall. De fleste er uskyldige, mer eller mindre tilfeldig feid i hop, mishandlet, lenket og låst inne uten håp og uten framtid.

Det er i dag 63 år siden 2. verdenskrig sluttet og Norge ble fritt. Det skjedde i stor grad takket være USA. Rettsstaten og demokratiet hadde seiret over lovløshet og tyranni. USA har mye å være stolt av. Det er desto mer tragisk når rettsstatens prinsipper sviktes og landets omdømme trekkes ned i søla av folk som George W. Bush og hans visepresident Dick Cheney. De har skadet sitt land mer enn noen ytre fiende kunne drømme om å klare.

De nye kampflyene kan koste Norge 140 milliarder kroner. For disse pengene kan man redde regnskogen og millioner av mennesker mot malariadøden. Nå roper samfunnsbyggeren Finn Lied (Ap) varsku.

Dagsavisen

Innkjøp, vedlikehold og oppgraderinger av 48 nye kampfly kan til sammen komme på mellom 70 og 140 milliarder kroner. Det er Norges største fastlandsinvestering noensinne.

Debatten har stort sett dreid seg om man skal kjøpe svenske eller amerikanske fly. Knapt noen har stilt spørsmål ved om det er riktig å bruke så mange penger på dette, og om Norge trenger 48 kampfly eller færre.

Dette får Arbeiderparti-politikeren og samfunnsbyggeren Finn Lied (92) til å reagere. Han er opprørt over at det ikke er mer diskusjon om flykjøpet.

– Nå må vi få mer bredde i debatten, tordner han.

I nærmere 30 år var Lied direktør for Forsvarets forskningsinstitutt. Sammen med Jens Chr. Hauge er han en av arkitektene bak det statlige næringslivet i Norge. Han var en av de store pådriverne for opprettelsen av Statoil, og satt som styreformann for selskapet i ti år.

– Feilinvestering

Lied mener Norge bør ha kampfly i framtiden.

– Luftforsvaret bør og må ha kampfly, men å anskaffe 50 fly av en og samme tekniske generasjon og til dagens nesten svimlende pris, må være en feilinvestering, fastslår han.

Lied betegner seg selv som «medskyldig» i at Norge på begynnelsen av 1980-tallet gikk til anskaffelse av 72 F-16 kampfly.

– Den gang var vi i en spesiell strategisk situasjon. Vi fryktet angrep østfra og brukte det såkalte holdetidsargumentet for å rettferdiggjøre en betydelig kampflykapasitet. Forsvaret skulle greie å holde ut en viss tid i påvente av hjelp fra våre allierte, sier Lied.

Ny situasjon

Lied argumenterer for at den strategiske situasjonen er en helt annen i dag.

– Vi må ikke tenke på samme måte som for 30 år siden. I terrorbekjempelse av asymmetriske styrker har kampflyene begrenset anvendelighet, mener han.

Han tror også det vil bli for dyrt for Forsvaret å skulle ha en flåte på rundt 50 kampfly. Lied mener det nå føres en kampanje for kampfly som minner om den kampanjen Sjøforsvaret førte før man for noen år siden besluttet å anskaffe fem fregatter.

– Hvis vi kjøper 50 fly, tror jeg vi kommer i akkurat samme situasjon som med de fem fregattene. Det er to for mange. Vi har ikke penger til å drifte og betjene dem. En betydelig del av flyene vil bli lagt i møllpose, sier Lied.

Samfunnets ressurser

Lied, som fortsatt spiller en rolle i Arbeiderpartiet, etterlyser en grundig offentlig debatt om premissene for jagerflykjøp før politikerne tar sin beslutning.

– Det man legger opp til nå er ikke en hensiktsmessig anvendelse av samfunnets ressurser, fastslår han.

Om Norge skal velge det amerikanske JSF-flyet eller det svenske Jas Gripen, er Lied mindre opptatt av.

– Det er sikkert gode fly begge to. Jeg mener man må velge med utgangspunkt i teknisk ytelse i relasjon til pris. Sikkerhetspolitikken tillegger jeg mindre vekt. Det svenske flyet er halvveis amerikansk. Og det norske forholdet til amerikanerne er grunnsolid, sier Lied.

"Finnes det virkelig flere dårlige fedre enn dårlige mødre?", spør Kathrine Aspaas i en kommentar i Aftenposten.

BARN OG FAR. Kvinner gir ikke fra seg makt frivillig, og barn trenger kontakt med pappa. Derfor må mødre som saboterer samværet med far, straffes.

GODE SAMLIVSBRUDD tilhører utopien. Å finne en klok vei i et landskap av skuffelser, krenkelser, skam og sinne er trolig blant livets største utfordringer for dem det gjelder. Selv såkalte lykkelige brudd er tunge, skal vi tro forskningen.

Likevel skiller foreldre lag.

Dette er bakteppet for innstillingen fra Barnelovutvalget, som ble lagt frem for Regjeringen denne uken.

Utvalget tar til orde for at "barn av skilte foreldre får rett til å være sammen med far i fem av fjorten dager", slik NRK Dagsnytt formulerte det tirsdag.

Denne tilsynelatende uskyldige formuleringen sier det meste om hva vi står overfor her: Oppfatningen om far som klart underlegen omsorgsperson, og overbevisningen om at barn har større behov for mor enn for far.

Far er uviktig.

Dette er ikke uten videre greit, og Barnelovutvalget ble i sin tid nedsatt i et forsøk på å gjøre noe med denne skjevheten.

Utvalgets klare oppdrag har vært å vurdere hva som er til barnets beste, og det mest kontroversielle forslaget er trolig at mor eller far ikke uten videre kan ta med seg barnet og flytte langt vekk fra den andre forelderen. Flytting skal kreve samtykke fra begge foreldre.

Logikken er at barn har behov for kontakt med begge foreldrene, og utvalget anbefaler dermed at staten griper inn og tvinger foreldrene til å sette barnas beste fremfor sitt eget.

Mor saboterer.

Når Barnelovutvalget likevel ble nedsatt, skyldes det at tilstrekkelig mange opplever det som et samfunnsproblem at barn blir fratatt kontakten med en av foreldrene. Det samme gjelder ulykkelige foreldre (som regel fedre), som må leve uten kontakt med sine barn.

Vi vet foreløpig for lite om hvordan kvinner håndterer den makten de har i barnefordelingssaker. Her sikter jeg til reell makt, representert ved de 82 prosentene av barn som bor hos mor.

Det mange har å forholde seg til, er sørgelige historier om kamerater, brødre eller sønner som blir avskåret fra den daglige kontakten med egne barn.

I den andre enden av disse historiene befinner det seg ikke sjelden barn som savner pappa.

Dårlige fedre.

Men finnes det virkelig flere dårlige fedre enn dårlige mødre? Det vet vi foreløpig lite om, og utgangspunktet må uansett være at både fedre og mødre ønsker det beste for barna sine. Noe annet ville være direkte menneskefiendtlig.

Det kan virke som om samfunnet ønsker å holde fast på troen om at kvinner er "snillere" enn menn. Siden det synes å være opplest og vedtatt at "snille" mennesker må ta seg av barn, er det mor som får denne rollen.

Hva dette gjør med menns selvtillit som omsorgspersoner, kan man jo bare tenke seg.

Mor må straffes.

Det trenger vi blant annet fordi det er til barnets beste at far oppfatter seg selv som en god omsorgsperson.

Det er ikke til barnets beste å ha en fraværende far.

Statsråd Anniken Huitfeldt har vært svært forsiktig med å uttale seg i denne saken. Hun ønsker ennå ikke å si noe om hvorvidt hun synes barn bør få mer samvær med fedre etter skilsmissen.

Statsrådens taushet er forståelig, for dette er politisk og sosialt sprengstoff. Hun vil likevel få store problemer med å forsvare en familiepolitikk som sementerer gamle maktstrukturer mellom mor og far.

Mannskamp.

Han kaller det et "forsvunnet" barn.

Brock har så avgjort våknet. Det har også de mange menn som nå deltar i ulike debatter om mannens fremtid som far.

Et lite tips på veien: Ikke la dere skremme av debattanter som sosiolog Margunn Bjørnholt, som ironiserer over "følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg".

Dere har en kamp å kjempe. For dere selv, og for barna deres.

Journalist i Dagsavisen Kaia Storvik skriver om de som befinner seg aller nederst, og hvorfor 1. mai fortsatt er viktig.

Det er kanskje en drittjobb å gå i tog 1. mai. Men noen må gjøre det

Journalist Lotta Elstad har jobbet som stuepike på et hotell, og skrevet bok om det. Det er ikke lesning som gjør deg stolt av norsk arbeidsliv. I boka «En såkalt drittjobb», som passende kommer ut i 1. mai-uka, forteller hun om dagliglivet til renholderne og de andre på et Thon-hotell i Oslo. Elstad beskriver sine medarbeidere som kompetente, kvalifiserte folk som hver dag gjør viktige, krevende og ikke minst harde jobber. Det får de ufattelig lite igjen for.

Det er et interessant lite stykke wallraffing Elstad har bedrevet. Günther Wallraffs ekstreme undercover-journalistikk har tatt for seg en rekke ulike fenomener. Men i et norsk perspektiv er en av bøkene hans viktigere enn de andre. I 1985 levde Wallraff som og tegnet et bilde av livet til Tysklands mange tyrkiske gjestearbeidere, under tittelen «Ganz unten», Aller nederst. Det er alltid noen som befinner seg der, også i norsk arbeidsliv.

Elstad har altså jobbet på hotell, under en «de ringer, jeg springer»-kontrakt. Eller tilkallingsvikarkontrakt, som det heter på fint. De finnes i svært mange yrker, og har det til felles at de er et eneste stort brudd på arbeidsmiljøloven. Den ansatte har en jobb, men vet ingenting om hvor mye, hvor ofte eller hvor lenge han eller hun faktisk skal jobbe. Hver arbeidsdag er som et evig langt jobbintervju. Hvis du ikke leverer, blir du kanskje ikke oppringt igjen.

I Norge finnes det svært mange midlertidige ansatte. De siste tallene fra SSB anslår at rundt 210.000 mennesker i Norge, eller 10 prosent av arbeidsstyrken, til enhver tid er i slike jobber. Og det er bare de som har offisielle, hvite jobber. Den rødgrønne regjeringen har gjort for lite for å få til en reell nedgang i denne typen ansettelser. Årsaken er nok at de selv synes de har gjort en strålende jobb på dette området. Bondevik 2-regjeringen ville gjøre det enda enklere for arbeidsgiverne å ha slike stillinger. De rødgrønne satte foten ned, og reverserte de varslede endringene i arbeidsmiljøloven. Men at det ikke ble verre i 2005, betyr jo ikke at det er bra nok. Her har både regjeringen og fagbevegelsen veldig mye ugjort.

Har du som arbeidsgiver mange sykmeldte, kan du ha midlertidige ansatte til krampa tar deg og holde deg innenfor lover og regler allikevel. I fysisk harde jobber, der de ansatte har akkord og vonde arbeidsstillinger, er det naturlig nok riktig mange sykmeldte. Slik var det også på Elstads Thon-hotell. Kollegene hennes har mye og ofte vondt. I skuldre, rygger, føtter og armer. Og i sjelen. Sjefene stiller ikke bare ekstreme krav til produktivitet og stadig effektivisering, det vanker også kjeft, uanmeldte kontroller og krav om tysting. Alminnelig anstendighet og høflighet er noe ledelse og mange hotellgjester sparer til viktigere, og sannsynligvis rikere bekjentskaper.

For jobben gjør Elstad og mange av kollegene hennes for den nette sum av 111,98 kroner i timen. Det gir en samlet årslønn på rundt 200.000 kroner, hvis du får jobbe fulltid, da. Svært mange av Elstads kolleger på hotellet er innvandrere. Svært mange av dem er ekstremt avhengige av jobben sin. De forsørger ofte mange. Dersom de ikke tjener nok, får de ikke bli i Norge. Dersom de ikke tjener nok, kan de ikke gifte seg med den de vil. De er ekstra sårbare, og blir ekstra hardt utnyttet.

Og som Elstad så riktig skriver: Det er ikke slik at disse jobbene kommer til å bli borte. Norge blir aldri et land der alle løper fleksibelt rundt og lever av sin intellektuelle kapital. Gulv skal moppes, doer skrubbes. Mat skal lages, møkkete tallerkener og glass må skylles, vaskes og stables. Ingen er interessert i den intellektuelle kapitalen til en vaskehjelp, men de aller fleste arbeidsplasser ville klart seg dårlig uten noen som sørget for renholdet. Dette handler om ekstremt viktige jobber, de er bare dårligere betalt, og har dårligere arbeidsforhold enn andre.

De t er på grunn av dette 1. mai fortsatt er en viktig dag i Norge i dag. Det er lett å le ironisk av arbeidernes kampdag, og mene at den er teit og umoderne. 68-erne har 40-årsjubileum for sitt opprør i år. Blant studentopprørerne og deres barn er det mange som mener 1. mai er litt utdatert. Svært få av dem har såkalte drittjobber.

Men det finnes faktisk svært mange arbeidsfolk i Norge som på ingen som helst måte har fått oppfylt de kravene 1. mai alltid har handlet om: Skikkelige arbeidsforhold. En lønn å leve av. Likelønn og rett til heltid. Det er kanskje ikke supersexy krav. 1. mai har aldri vært glamorøs, men dagen har alltid vært viktig. Det er den fortsatt.

«Bare IAEA har i behold den troverdighet, kombinert med kompetanse, som kreves for å fastslå om Syria har brutt internasjonale avtaler.»

skriver Dagsavisen i em kommentar 26. april 2008.

Bush-administrasjonen hevder i en serie briefinger i Kongressen, supplert med israelske etterretningsbilder, at Syria med hjelp fra Nord-Korea har hatt et hemmelig atomprogram. Angivelig var målet å framstille plutonium for «ikkefredelige formål». Er det riktig, er det alvorlig. Heksegryta Midtøsten trenger absolutt ikke slike våpen.

Dessverre står påstandene ikke uten videre til troende. Til det huskes altfor godt USAs desinformasjonskampanje og utenriksminister Colin Powells framleggelse av «bevis» for Iraks masseødeleggelsesvåpen i FNs sikkerhetsråd foran invasjonen i Irak. Det er dypt beklagelig at president George W. Bush og hans folk har påført USAs troverdighet en slik skade.

Syrias atomanlegg er en sak for FNs atomenergibyrå, IAEA. Det er helt nødvendig at USAs og Israels anklager blir bekreftet av en tredje part. IAEAs sjef Mohamed ElBaradei kritiserer med god grunn at verken USA eller Israel har informert IAEA på et tidligere tidspunkt. Bare IAEA har i behold den troverdighet, kombinert med kompetanse, som kreves for å fastslå om Syria har brutt internasjonale avtaler ved å ville starte ulovlig produksjon av kjernefysisk våpenmateriale.

Syria har som alle andre rett til å ta i bruk atomenergi for fredelige formål. Det evig tilbakevendende problemet når atomer spaltes, er at muligheten også er til stede for å bruke materialet til våpen. IAEA kan med inngåtte avtaler i hånd kreve å få gjennomføre inspeksjoner som gir nødvendig avklaring.

USAs anklager kommer samtidig som sekslandssamtalene om Nord-Koreas eget atomprogram er inne i en avgjørende fase. USAs valg av tidspunkt kan være et ønske om å rense luften før det inngås endelige avtaler. Men det kan også være et tegn på at haukene som slett ikke ønsker noen overenskomst med Nord-Korea, igjen har vunnet fram. De har også tidligere klart å sabotere avtaler med Pyongyang.

Regjeringen i Afghanistan vil granske om USA brukte ammunisjon med utarmet uran under invasjonen i 2001 og om det kan forklare misdannede barn født etterpå.

Dagsavisen

Deler av Afghanistan, særlig fjellområdet Tora Bora i øst, ble kraftig bombardert av amerikanske styrker i slutten av 2001.

I årene etterpå har det vært en rekke tilfeller av misdannede barn født i det samme området, sier visehelseminister Faizullah Kakar, ifølge NTB. Regjeringen ønsker en undersøkelse for å bringe på det rene om det kan ha noen sammenheng med bruk av ammunisjon med utarmet uran, sier han.

Utarmet uran er et tungmetall med lavt radioaktivt nivå. Det brukes særlig i panserbrytende ammunisjon.

– Vi har besluttet å gjennomføre en studie for å se hva som foregår. Vi vil ta prøver av jord, stein og vann i områder der krigen foregikk og samtidig se om det er unormalt mange misdannede barn i de samme områdene, sier han.

USA har ikke fortalt regjeringen i Afghanistan hva slags ammunisjon som ble brukt.

– Men min kilde sier at utarmet uran ble brukt, sier Kakar.

Også tidligere er det stilt spørsmål ved ammunisjonen til de amerikanske styrkene. For fem år siden fikk en liten gruppe afghanske sivile påvist oppsiktsvekkende nivåer av uran i urinen. En uavhengig forsker utførte testene, skrev BBC.co.uk i 2003. Forskere mente da at nye typer radioaktive våpen kunne ha blitt tatt i bruk i Afghanistan.

Bush-administrasjonen har manipulert militære eksperter som jobber for de store TV-selskapene i USA, til å snakke positivt om amerikanernes krigføring, skriver The New York Times.

Aftenposten

En rekke amerikanske TV-stasjoner bruker militære analytikere til å kommentere krigene i Irak og Afghanistan.

Som regel er analytikerne tidligere offiserer i det amerikanske militæret. Men bak de tilsynelatende objektive ekspertene står Pentagons store informasjonsapparat, som har brukt nettopp disse analytikerne til å få en mer positiv dekning av krigføringen, skriver The New York Times.

Bånd

For å nå sine militære og politiske mål har administrasjonen ikke bare utnyttet ideologiske og militære lojalitetsbånd, men også det faktum av flere av TV-ekspertene jobber for kontraktører som investerer i de samme krigene analytikerne har kommentert på TV.

Flere av de tidligere offiserene representerer over 150 militære kontraktører enten som lobbyister, toppledere, styremedlemmer eller konsulenter, skriver New York-avisen.

Kontraktørene inkluderer viktige aktører i forsvarssammenheng, men også mange mindre selskaper. De kniver alle om de mange milliardene som forsvarsindustrien forvalter som følge av USAs krig mot terror.

Konkurranse

Ifølge artikkelen har Bush-administrasjonen brukt nettopp denne konkurransen til å bruke ekspertene til å forme mediedekningen av krigen mot terror. Kommentatorene er blitt invitert til flere hundre private møter med sentrale militære ledere, inkludert ledere som har betydelig makt over hvilke kontraktører som blir tildelt oppdrag.

Ekspertene er videre blitt tatt med på turer til Irak og Guantanamo, de har fått tilgang til hemmeligstemplet etterretningsinformasjon og har hatt møter med toppledere i Det hvite hus og innen- og utenriksdepartementet.

Resultatet er at mange av dem har gjengitt administrasjonens holdninger på TV, selv når ekspertene har hatt mistanke om at informasjonen var feilaktig eller overdrevet, heter det i artikkelen.

Pentagon sier på sin side at de kun har bidratt med korrekt informasjon om krigen.

Undersøkt dokumenter

The New York Times har undersøkt 8000 e-poster og møteutskrifter som vitner om en årelang tradisjon med slike private møter og turer til Irak og Guantanamo på Cuba for ekspertkommentatorene.

Dokumentene viser et symbiotisk forhold mellom analytikere og forsvaret som har visket bort det vanlige skillet mellom journalist og myndighet, hevder New York-avisen.

– Bra arbeid. Vi bruker det, skriver blant annet analytikeren og den tidligere generalen Thomas C. McInerney i Fox News etter at Pentagon hadde sendt ham noen momenter.

(NTB-AFP):

«Etter 18 år i fengsel må Vanunu få slippe fri fra et land og et regime som gjør alt mulig for å knekke ham.»

Dagsavisen

SVs landsstyre vedtok i helgen å invitere Mordechai Vanunu til Norge. Partiet ønsker å ha den israelske atomteknikeren med på partiets konferanse kalt «Verden til venstre» i begynnelsen av mai. Det er etter vår mening et meget godt forslag. Vanunu kunne samtidig få politisk asyl her i landet slik han har søkt om.

Vanunu er nektet utreisetillatelse fra Israel. Derfor må det legges et press på israelske myndigheter slik at Vanunu kan få delta på SV-konferansen. Vi går ut fra at regjeringspartiet SV får regjeringen med på det. Hvis ikke blir SV-invitasjonen bare en demonstrasjon og et slag i lufta. Det tåler verken SV eller regjeringen som sådan. Israels behandling av Vanunu er urimelig og et brudd på menneskerettighetene. Det kan ikke godtas.

I 2004 søkte Mordechai Vanunu om politisk asyl i Norge. Den gangen mente UDI at han oppfylte vilkårene for asyl. Daværende kommunalminister og Høyre-leder Erna Solberg grep imidlertid inn og omgjorde beslutningen. Grunnen var frykt for israelske reaksjoner. Vi tar det for gitt at den rødgrønne regjeringen ikke lider av samme frykt for Israel som Bondevik II-regjeringen. Vi forventer at Stoltenberg II-regjeringen gjør alt den kan for å få Vanunu til Norge.

Hvis Israel holder fast ved utreiseforbudet, bør regjeringen svare med å gi Vanunu politisk asyl her i landet. Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sier at behandlingen av en eventuell asylsak forutsetter at søkeren befinner seg i Norge. Dette er formalisme og firkantet byråkrati. Regler kan omgås eller forandres hvis grunnen er god nok, og hvis regjeringen har politisk vilje til å gjøre det riktige.

Etter 18 år i fengsel må Vanunu få slippe fri fra et land og et regime som gjør alt mulig for å knekke ham. Norge kan sette et eksempel for resten av verden ved å gi Mordechai Vanunu politisk asyl.

To grove tilfeller av barnemishandling har rettet søkelyset mot lukkede ultraortodokse miljøer som myndighetene har problemer med å trenge inn i.

Aftenposten

Til tross for den innsatsen som gjøres av sosialarbeidere og lokale rabbinere, er israelske myndigheter ute av stand til å sette en stopper for grov barnemishandling i ultraortodokse familier. Det skriver nettavisen Ynet, som påpeker at barnevernet står hjelpeløse i hjerteskjærende saker.

Problemet er blitt aktualisert de siste ukene etter at barnemishandling er avdekket i to familier, den ene i Jerusalem, den andre i byen Beit Shemesh. I begge tilfeller dreier det seg om ekstreme utgrupper innen det ultraortodokse miljøet, og mishandlingen knyttes - i hvert fall delvis - til familienes religiøse fanatisme.

"Besatt".

Den yngste gutten er innlagt på sykehus, hvor han ligger i koma med alvorlig og permanent hjerneskade. Det er tvilsomt han noensinne vil gjenvinne bevisstheten. Rabbineren, som ledet en liten og ekstrem sekt, har i mellomtiden flyktet til Canada, hvor han kan ha stukket seg bort blant ultraortodokse jøder som ikke vet at han er etterlyst i Israel.

I Beit Shemesh, som ligger et par mil vest for Jerusalem, er en 54 år gammel mor siktet for i en årrekke å ha mishandlet i hvert fall seks av sine 12 barn. Mishandlingen skal ha omfattet slag, spark og elektriske sjokk. Hennes ektemann ble senere anholdt, mistenkt for å ha kjent til og for å ha deltatt i mishandlingen. Det er også mistanke om flere tilfeller av incest.

I dette tilfellet var det en nabo som varslet politiet. Senere har han forklart at dette skjedde motvillig fordi han ved å "sladre" hadde brutt med lokalsamfunnets normer.

Ekstrem.

Etter arrestasjonen er det blitt kjent at også et hundretall kvinner i Jerusalem har latt seg inspirere av henne. De kler sine døtre i helsvart fra 11-årsalderen, de oppsøker gravene til kjente rabbinere midt på natten, og ved hjelp av press og trusler forsøker de å få venner og naboer til å slutte seg til sekten.

Disse sakene har vakt sterk oppsikt i Israel og utløst mottiltak og fordømmelser fra etablerte ledere innen det ultraortodokse samfunnet. Men samtidig er også andre uhumskheter blitt avslørt innen dette miljøet, blant annet en serie voldtekter og et sterkt økende antall tilfeller av kvinnemishandling.

Dr. Yitzhak Kadman, som leder det israelske barnerådet sier til Ynet at det lukkede ultraortodokse miljøet i mange tilfeller hindrer at staten kan gripe inn overfor barnemishandling. Ved flere anledninger har rabbinere nektet folk å rapportere om overgrep, sier han.

"Ekstremisme".

The Jerusalem Post skriver at alle disse sakene ikke nødvendigvis danner noe mønster. Men at det dreier seg om manifestasjoner av religiøs ekstremisme som later til å ha vært godtatt blant dem det gjelder.

Fakta:Ultraortodokse

Haredi (flertall: haredim) er den egentlige betegnelsen på de sterkt religiøse jødene som vier sitt liv til å studere de hellige skrifter, og som gjør sitt beste for å etterleve alle de 613 påbud som kan utledes av de fem mosebøkene.

Betegnelsen er avledet fra et hebraisk ord som betyr å frykte. Det oversettes gjerne med "den som skjelver i ærefrykt for Gud". Selv misliker de betegnelsen "ultraortodoks".

I Israel bor det mellom 600 000 og 800 00 haredim, mange av dem i Jerusalem og byen Bnei Brak utenfor Tel Aviv. De tilhører en lang rekke ulike grupper som for en stor del har en geografisk tilhørighet, og som ofte kives innbyrdes. De har bare begrenset kontakt med den israelske staten og med det verdslige samfunnet.

2007 var et fabelaktig år for norske toppsjefer. Årsrapportene til ti av de største selskapene på Oslo Børs viser at bonuser til konsernledelsene i gjennomsnitt er økt med 51 prosent, ifølge Aftenposten. Og vi vet allerede at den best betalte fjerdedelen av sjefene fikk en lønnsvekst på 30 prosent i fjor. Det regnestykket setter perspektiv på de medlemmene av direktørklassen som har hatt magemål til å sutre over at vanlige folks lønnsoppgjør ble for dyrt, skriver nestleder i SV, Audun Lysbakken i Dagsavisen 11.04 2008.

Store forskjeller i levekår er gift for et samfunn. Det undergraver følelsen av fellesskap, sprer utrygghet og mistro. Et samfunn med stor ulikhet er et dårlig samfunn. Likevel har Norge de siste par tiårene beveget seg i en slik retning, noe som toppet seg med den usosiale skattelettepolitikken til forrige borgerlige regjering. I 1990 sto de ti prosent rikeste for 18,7 prosent av inntektene i Norge. I 2005 var andelen steget til 29,5 prosent. Den nyeste statistikken viser at inntektsforskjellene ble mindre fra 2005 til 2006. Landets rikeste har visst bestemt seg for at det ikke kan fortsette.

Mens vanlige folk virker å være ganske fornøyd med Norge, brer det seg en sytekultur blant de rikeste. Skattesutreren Stein Erik Hagen har denne vinteren gjort seg til symbol for en usmakelig trend; de mest privilegerte klager mest. Og når kritikken mot de feite bonusene og lønnstilleggene kommer, vil de rikes smerteskrik sikkert høres på nytt. Vi må vel skjønne at norske ledere må ha konkurransedyktige betingelser! Hvis ikke kan de jo reise sin vei, og legge landet brakk bak seg.

I virkeligheten er likheten og velferdsstaten en av de viktigste grunnene til at vi har en så produktiv økonomi, mye viktigere enn formkurven til våre bonushungrige ledere. Overklassens skamløshet er derfor en trussel mot det som har gjort Norge til et av verdens beste land å leve i.

Til alle direktører og styreformenn som synes de tjener for lite i Norge vil jeg derfor bare minne om at det for tiden finnes særs billige flybilletter. Vi skal nok klare oss fint om de tar seg en tur.

Den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu oppfylte alle vilkårene for å få asyl i Norge, mente Utlendingsdirektoratet (UDI) høsten 2004. Men statsråd Erna Solberg (H) instruerte UDI om å avslå søknaden.

Dagsavisen

Høsten 1986 avslørte Mordechai Vanunu Israels atomvåpenprogram. Han ble kidnappet i Roma av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad og ble i en hemmelig rettssak dømt til 18 års fengsel.

Høsten 2004 søkte Vanunu asyl i Norge, og fikk det innvilget av UDI. Vedtaket ble deretter omgjort etter direkte ordre fra daværende kommunalminister Erna Solberg. Instruksen fra Solberg har vært holdt hemmelig helt til nå, skriver Bergens Tidende.

MOTSTRIDENDE

Avisen skriver også at Kommunal- og regionaldepartementet ga motstridende begrunnelser for avslaget i en pressemelding i april 2005, og fra statsråden personlig i et svarbrev til Advokatforeningen i juni 2005.

Fredrik Heffermehl, som i flere år har ledet den internasjonale støttekomiteen for Vanunu, mener det må være forholdet til USA som ble avgjørende.

KRITISK TIL BEGRUNNELSEN

I 2005 slo Solberg fast at det er vanlig praksis at det ikke blir innvilget asyl når en søker oppholder seg i hjemlandet.

Arild Humlen, som er leder for Advokatforeningens utvalg for asyl- og utlendingsrett, sier til BT at den begrunnelsen ikke holder og ikke er i tråd med norsk rett.

Lagdommer og postdoktor Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen er spesialist på flyktninge- og asylrett. Også han reagerer sterkt på begrunnelsen.

– Det er lang tradisjon for at stater gjennom sine utenriksstasjoner kan innvilge asyl til en søker fra hjemlandet, sier Einarsen.

– Norske leveranser av tungtvann satte Israel i stand til å lage atomvåpen og er selve grunnlaget for Vanunu-saken. Det er uten tvil et sterkt moment som taler for at Norge burde kunne behandle søknaden selv om søkeren er i hjemlandet, sier han til avisen.

OPPRØRT

Politikere fra regjeringspartiene er opprørte over opplysningene og krever nå ny behandling av Vanunu-saken.

– Saken må opp omgående, sier stortingsrepresentantene Ågot Valle og Bjørn Jacobsen fra SV.

SV-nestleder Audun Lysbakken mener opplysningene er sjokkerende og vitner om «grensesprengende dobbeltmoral» fra Solberg, som ellers profilerte seg med at politikere ikke skulle blande seg inn i asylsaker.

Også Marit Nybakk (Ap) i utenrikskomiteen reagerer sterkt:

– Det som er skjedd, er veldig overraskende. Det skal svært tungtveiende grunner til for å avslå en slik søknad, sier hun.

FORSVARER SEG

Erna Solberg bekrefter overprøvingen av UDI overfor BT og forsvarer den med at et asyl ville vært rettet mot israelske myndigheter.

– Vi drøftet saken i regjeringen. Vi kom til at å hente Vanunu ut fra Israel, ville vært en aktiv handling rettet mot Israel. Det ville blitt feil i forhold til de utenrikspolitiske prosessene vi var engasjert i i Midtøsten, sier hun. (©NTB)

En av landet fremste eksperter på Afghanistan tar et oppgjør med mytene om Taliban og anklager norske politikere for desinformasjon.

Dagsavisen

Seniorforsker Arne Strand ved Chr. Michelsen Institutt (CMI) har selv jobbet i Afghanistan for Kirkens Nødhjelp, Flyktningerådet og Afghanistankomiteen.

Nå tar han et oppgjør med gamle og nye myter om Taliban og avviser at de har begått verre overgrep mot sivilbefolkningen enn det Vestens allierte har gjort.

– Det lar seg ganske enkelt ikke dokumentere, sier Strand til NTB.

Ikke stort verre

– Taliban massakrerte ikke flere enn det krigsherren Abdul Rashid Dostum har gjort med amerikansk hjelp i nord, konstaterer Strand.

– Kvinners posisjon var heller ikke stort verre under Taliban enn under forgjengerne, selv om de satte undertrykkelsen mer i system og innførte mange kuriøse dekreter.

– Jeg reiste mye rundt i Afghanistan på den tida og konstaterte at mange av talibanerne ikke engang hadde hørt om disse dekretene. Hjelpeorganisasjonene drev med mer jenteundervisning under Taliban enn under forgjengerne som nå er tilbake i maktposisjoner, sier han.

Bedre forhold

Fortsatt går jenteskoler opp i røyk i Afghanistan, men Strand stiller spørsmål ved påstandene om at Taliban alene står bak.

– Myndighetene i Kabul skylder konsekvent på Taliban, selv når det skjer i områder der de tradisjonelt aldri har hatt noe nærvær, sier han.

Mange hjelpeorganisasjoner fikk ifølge Strand bedre arbeidsforhold da Taliban kom til makten i 1996. De fikk tilbake biler og utstyr som var stjålet, de fikk sikkerhet og Taliban slo ned på korrupsjon. Taliban fikk også bukt med opiumsproduksjonen.

– Jeg har ikke noe ønske om å renvaske Taliban, men ingen er tjent med at det tegnes svart/hvite bilder, sier Strand.

Desinformasjon

CMI-forskeren mener norske politikere desinformerer, og han viser blant annet til en kronikk signert statssekretær Espen Barth Eide (Ap), tidligere statssekretær Anne Stenhammer (SV) og nåværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) for en tid tilbake.

For å illustrere grusomhetene under Taliban, fortalte de tre hvordan fanger ble henrettet ved et svømmebasseng i Kabul, og kvinner kastet seg etter sine sønner og menn for å dø sammen med dem.

– Denne historien er senere brukt av andre norske politikere som bevis på hvor barbarisk Taliban var og er. Problemet er at historien ikke er sann, konstaterer Stand.

– Ingen som arbeidet i Kabul på denne tiden, verken afghanere eller utlendinger, har hørt om noen slik hendelse. Det er neppe snakk om bevisst desinformasjon, men desinformasjon er det, sier Strand.

Bruker mytene

– NATO bruker disse mytene veldig bevisst, og det samme gjør den afghanske regjeringen. Det gjør det nesten umulig å få oppslutning om en politisk løsning som inkluderer dialog med Taliban, sier Strand.

Han tror ikke norske myndigheter er uvitende om realitetene i Afghanistan, ei heller FNs nyutnevnte spesialutsending Kai Eide.

– De er langt bedre informert enn for få år siden. De vet at det ikke nødvendigvis er Taliban som har stått bak angrep på norske styrker i Nord-Afghanistan, sier Strand som også tar et oppgjør med sin egen fortid.

Lukket øynene

– I solidaritet med dem som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet, lukket norske hjelpeorganisasjoner øynene for de omfattende overgrepene som ble begått da mujahedin kom til makten. Heltene var fortsatt helter, uansett hvor barbarisk de oppførte seg, sier Strand.

– Mange afghanere syns faktisk ikke at tiden under Taliban var så ille, og det er en viktig erkjennelse, mener han.

– Norge og verdenssamfunnet støtter nå en regjering som mange afghanere ikke slutter opp om, som følge av forhistorien til mange av dem som sitter i den. Dette er en del av forklaringen på at NATO sliter tungt i Afghanistan, sier Strand. (©NTB)

Norske myndigheter er bekymret over Amnesty-rapporten som viser at menneskerettssituasjonen i Kina er blitt verre som følge av sommerens OL i Beijing.

Dagsavisen

Kinesiske myndigheter ønsker å vise et glansbilde av landet, og slår stadig hardere ned på kritikere og dissidenter, konstaterer Amnesty International i en ny rapport.

Også utenriksminister Jonas Gahr Støre er bekymret over det som kommer fram i Amnesty-rapporten og vil ta saken opp med kineserne.

Støre mener Norge har holdt en klar tone overfor kineserne.

– Vi har vært tydelige hele veien. Men det er urovekkende når det blir pekt på at folk blir arrestert eller holdt unna fordi de peker på OL, sier Støre som sier Norge vil holde kineserne ansvarlige.

– Vi tok dette opp under mitt besøk i Kina i januar i år, og det vil vi fortsette med i den dialogen vi har med kinesiske myndigheter, sier Støre. Han legger til at Norge vil innhente opplysninger fra mange kilder, også fra Amnesty.

KRITISERER IOK

Amnesty tror ikke sommer-OL vil bidra til å bedre menneskerettssituasjonen i Kina og oppfordrer andre lands ledere til å skjerpe tonen overfor myndighetene i Beijing.

Organisasjonen kritiserer også Den internasjonale olympiske komité (IOK) for ikke å legge tilstrekkelig press på Beijing, bare fire måneder før OL-åpningen 8. august.

– Det blir stadig klarere at mange av overgrepene som nå skjer, ikke finner sted til tross for at det skal holdes OL, men som følge av OL, heter det i rapporten.

Amnestys leder, Irene Khan, anklager kinesiske myndigheter for å ville presentere et glansbilde av landet som stabilt og harmonisk, noe kritikere av regimet betaler prisen for.

STILLTIENDE AKSEPT

Amnesty har også tidligere kritisert IOK for unnfallenhet overfor Kina. Det er på høy tid at man tar bladet fra munnen, slik at ikke tausheten skal framstå som en stilltiende aksept av menneskerettsbrudd, mener organisasjonen.

IOK kritiseres for å framheve påståtte fremskritt, mens de unnlater å ta opp forhold som er forverret.

– Amnesty Internasjonal finner det galt at man offentlig viser til fremskritt på enkelte områder, samtidig som man overser forverringene på andre områder, heter det i Amnesty-rapporten.

– INGEN MIRAKELKUR

IOK avviser kritikken, og sier i en kunngjøring at det ikke er Den internasjonale olympiske komiteens oppgave å overvåke menneskerettsutviklingen eller presse regjeringer til å sette i verk sosiale, økonomiske eller politiske endringer.

– OL er en katalysator for endring og en god kraft, ikke en mirakelkur mot alt som er vondt, sier IOK. (©NTB)

Dagligvarekjeden Lidl har utspionert sine ansatte i Tyskland. Med skjult kamera og utstyr for avlytting er opptreden registrert og private samtaler omhyggelig ført inn i protokoller.

Dagsavisen

Lidl etterforskes nå for både brudd på den tyske grunnlovens bestemmelser om personvern og for brudd på loven om vern av persondata. Dagligvarekjeden anklages for å ha brukt metoder som klippet ut av arbeidsinstruksen for det tidligere østtyske hemmelige politi Stasi.

– Slike bedrifter trenger ikke dette landet, sier Achim Neumann i det store tyske fagforbundet Ver.di som organiserer ansatte i både private og offentlige tjenesteytende næringer, ifølge spiegel.online.

Minikameraer

Minikameraer som angivelig skulle avsløre butikktyver, er i stedet rettet mot Lidls egne ansatte. Utenforstående detektivbyråer er blitt innleid for å foreta overvåkingen. Registreringen er siden skrevet ned i store protokoller.

Nyhetsmagasinet Stern har hatt tilgang til noen av disse protokollene. Her er det med dato og klokkeslett ført inn toalettbesøk. Private samtaler er skrevet ned. Som at en ansatt bare hadde sju kroner igjen på kontantkortet på mobiltelefonen. At en annen skulle lage mat med en venninne om kvelden. At en medarbeider virker innadvendt og naiv. At en annen var tatovert på armene og hadde rusavhengige venner.

«Fru N sitter sammen med fru F i pauserommet, de snakker om lønn og betalt overtid. Fru N håper lønna overføres i dag fordi hun trenger penger i kveld (Grunn=?)», heter det ett sted.

– Vi kan bare be våre medarbeidere om unnskyldning, dette har ikke vært bedriftsledelsens vilje, sier Jürgen Kisseberth i konsernledelsen til Stern.

Tjener godt

Lidl eies av mangemilliardæren Dieter Schwarz, som er Tysklands fjerde rikeste med en formue anslått til mer enn 80 milliarder norske kroner.

Lidl har utmerket seg med sin motstand mot at ansatte kan organisere seg. Man motarbeider også aktivt at det velges bedriftsråd, slik det er adgang til etter loven. Med et bedriftsråd ville hemmelig avlytting av ansatte ikke vært mulig.

Lidl-butikker som likevel har valgt bedriftsråd er blitt nedlagt og de ansatte oppsagt. En klar advarsel til andre.

Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din)

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!

Finansminister Kristin Halvorsen beskylder Frp-forman Siv Jensen for å føre velgerne bak lyset.

Dagsavisen

– Når Jensen ikke vil stille ultimatum om økonomisk politikk overfor Høyre så har hun plutselig gitt bort Frp-politikk for 30 milliarder kroner. Hva blir Frp uten 30 milliarder? Nå må vi få Jensens prioriteringsliste, sier finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Bakgrunnen er at Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein tirsdag gjorde det klart at Høyre må bøye av og godta at det brukes mer oljepenger enn de fire prosentene som den såkalte handlingsregelen tillater.

Intet ultimatum

– Mitt råd overfor mitt parti er å stille ultimatum om den økonomiske politikken, sa Leirstein til Dagens Næringsliv.

Siv Jensen vil ikke stille seg bak denne uttalelsen, og dempet onsdag budskapet til Leirstein.

– Jeg vil være den siste i Fremskrittspartiet som forhandler åpent om dette. Men personlig oppfordrer jeg til en debatt i partiet om disse tingene, sa Siv Jensen til ANB.

Finansminister Kristin Halvorsen krever at Frp-formannen nå avklarer situasjonen i god tid før valget om partiet skal bruke flere oljemilliarder enn de andre partiene eller ikke.

Fugler på taket

– Frp vil bruke 15 milliarder kroner mer i budsjettet, samtidig som partiet kutter netto 14 milliarder i offentlig sektor. I det siste beløpet ligger over ni milliarder i bistand som Høyre, KrF og Venstre har forpliktet seg til å støtte pluss et urealisk kutt på seks milliarder i landbruksstøtte, sier Halvorsen og viser til at Frp også vil gi skattelettelser på 21 milliarder kroner.

– Her snakker vi om en manko på 30 milliarder kroner og programposter som i realiteten er en rekke «fugler på taket». Frp og Høyre blir nok enige om en stor skattelettelse, men der stopper enigheten. Skal Frp prioritere minstepensjonistene eller lavere avgifter? Skal Frp prioritere mer helse eller mer politi? Frp blir nesten likt Høyre når de mangler 30 milliarder kroner. Da står vi igjen med rendyrket Høyre-politikk, sier Halvorsen. (ANB)

De 100 forskere fra mange land som har laget en «motmelding» mot klimarapporten fra FNs klimapanel har selvsagt lov å mene noe. Men hvem er de? Hvorfor har ingen undersøkende journalist tatt en titt på denne navnelisten, spør Anton Eliassen.

Dagsavisen

Anton Eliassen, Direktør for Meteorologisk Institutt.

Tenk deg at du bringes til sykehus med et akutt illebefinnende. Et stort team står klart til å ta imot deg, og du får vite at sykehuset besitter alle typer kompetanse for å ivareta deg så lenge du er innlagt. Og vær så god: Du står fritt til å velge hvem i temaet som skal undersøke deg og stille diagnosen. Problemet ditt er nå hvem du skal velge? De ser alle like troverdige ut, i hvite klær og helsesko. Han uten stetoskop er muligens portøren, men hvem er hvem av de andre? I hvilke hender skal du legge livet ditt?

Situasjonen over har en klar parallell til den pågående klimadebatten. Fronten i debatten går mellom de som lener seg på FNs klimapanel, og de såkalte klimaskeptikerne, som mener at den globale oppvarmingen vi nå ser, har andre forklaringer enn at temperaturøkningen er menneskeskapt. Arenaen vrimler av debattanter, og blant dem en rekke eksperter. Problemet blir å skille de virkelige ekspertene fra dem som har selvtillit nok til å hevde meningene sine høyt og skråsikkert.

Det er en grunnleggende verdi i vårt samfunn at alle skal komme til ordet i den offentlige debatten. Dette er en soleklar rett som også jeg støtter. Utfordringen ligger i at den offentlige debatten først og fremst foregår i media, og at den skyter fart og næres av at mediene selv setter saker på dagsorden. I slike tilfeller mener jeg at media har et ansvar for å plukke fram de virkelige ekspertene, av hensyn til den opinionsdannende funksjonen som vi alle vet at media har.

Her er vi ved det første punktet, som jeg har vanskelig for å begripe: NRK eller TV skal arrangere en debatt om klimaendringer og global oppvarming, noe de gjør med forholdsvis hyppige mellomrom. Ofte setter de da sammen panelet slik at forskere med årelang erfaring innen klimaforskning og flere titalls vitenskapelige publikasjoner om emnet på merittlisten, skal debattere global oppvarming sammen med en diplomøkonom fra Frp eller biologer som vet mye om hva global oppvarming kan føre til, men mindre om hvorfor det skjer.

Hvorfor ønsker ikke media bedre kvalitet på debattene sine enn at de lar så ujevne «lag» diskutere et svært viktig spørsmål? Hvorfor plukker de ikke i langt større grad anerkjente forskere blant klimaskeptikerne? Delvis vil det gi en bedre diskusjon, men det vil også sørge for at publikum får et mer solid fundament å bygge sine egne oppfatninger på.

Det neste jeg ikke forstår, er hvorfor medias trang til å avsløre ikke har slått inn når det gjelder klimadebatten. La oss ta FNs klimarapport som eksempel. Den foreløpig siste rapportserien, kjent som «fjerde hovedrapport», ble publisert første halvdel av 2007. Straks dukker det opp 100 forskere fra mange land, som finner sammen og skriver en motmelding. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at dette er godt stoff for media: 100 «underdogs» står opp mot elefanten IPCC, med 2500 forskere. Saken gripes begjærlig. De 100 forskernes meninger vies stor oppmerksomhet, og benyttes siden som et sannhetsbevis på at Klimapanelet tar feil. Det disse 100 mener, veier like tungt som alle de forskningsarbeidene som 2500 IPCC-forskere har evaluert.

Men hvem er disse 100 forskerne? Jeg vet ikke; jeg kjenner bare til to av dem, som kommer fra Norge. Ingen av disse to har noen gang arbeidet med klimaspørsmål. Hvis man googler dem, finner man at de ikke har utgitt noen vitenskapelige arbeider om emnet. Dette betyr ikke at de ikke har lovt til å mene noe offentlig i klimadebatten. Men å la seg presentere for verden som klimaforsker, er for drøyt. Hvorfor har ingen undersøkende journalist tatt en nærmere titt på listen med de 100 forskerne?

Det er flere ting jeg ikke forstår: Hvorfor finner den seriøse leiren av klimaskeptikere seg i å bli representert av meningsfeller som står langt utenfor faget? For den som sitter på mye kunnskap om emnet er det forholdsvis enkelt å knipe en del av klimaskeptikernes debattanter i feil og unøyaktigheter, rett og slett fordi de har for lite kunnskap om emnet. For den som sitter hjemme ved TV-en, med helt annen kunnskap og kanskje bare med et halvt øye/øre på skjermen, er det imidlertid helt umulig å skille de to lagene. De er alle framstilt som eksperter. De framfører argumenter som høres troverdige ut. De ser alle ut som om de kommer fra møblerte hjem.

Var jeg selv i mediebransjen ville jeg nå hevdet at det ikke er medias oppgave å avgjøre hva som er sant og hva som er usant. Medias oppgave er å bringe alle meninger til torgs, slik at det enkelte opplyste menneske selv kan få gjøre seg opp en mening. På den annen side vil media gjerne ha makt. Det er liten tvil om at media har en grunnleggende funksjon i opinionsdannende prosesser. I en slik situasjon er det tankevekkende at de velger underholdningsaspektet ved debatten framfor å la de som sitter med den virkelige kunnskapen slippe til.

Irak og Al-Qaida hadde ikke noen link, kommer det frem i ny rapport.

Aftenposten

I en ny rapport om Irak-krigen blir Det hvite hus kritisert for å ha lagt frem påstander og brukt argumenter for å invadere Irak uten å nevne at etterretningstjenesten var uenig i påstandene.

Det er Los Angeles Times som skriver om den nye rapporten, som ennå ikke er offentliggjort.

Rapporten er utarbeidet av Senatets etterretningskomité og omhandler en rekke påstander fra George W. Bush og administrasjonen, blant annet om Iraks påståtte lager av masseødeleggelsesvåpen. Disse påstandene viste seg senere å være misvisende informasjon.

Trosset etterretningen

Ett av eksemplene i rapporten er at Det hvite hus påstod at Iraks sterke menn hadde kontakt med Al-Qaida. Etterretningen, derimot, var skeptiske til at det eksisterte et slikt forhold mellom terrororganisasjonen og regimet til Saddam Hussein.

Til tross for at etterretningen ikke var enig i påstanden, gikk både daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld og utenriksminister Colin Powell hardt ut og argumentere for invasjon i Irak - begrunnet nettopp med at Al-Qaida og Irak skulle ha tette bånd.

Rapporten som snart blir offentlig, skal vurdere om Bush-administrasjonen misbrukte etterretningsinformasjon for å gå til krig i Irak.

- Hele formålet med dette er å svare på spørsmål om administrasjonen var ærlig i bruken av etterretning når krigen ble planlagt, sier en av medarbeiderne til John D. Rockfeller, som er formann i Senatets etterretningskomité.

Komiteen skal ha gått igjennom så mange som 600.000 dokumenter.

Masseødeleggelsesvåpen

Men rapporten peker også på at flere av påstandene fra Det hvite hus var i tråd med det etterretningen hadde funnet ut om Irak på den tiden, også noen av påstandene som i senere tid viste seg å være gale.

Ett av eksemplene på det er påstanden fra George W. Bush i september 2002, da han uttalte at Irak hadde biologiske og kjemiske våpen. Disse påstandene var i stor grad i tråd med det som amerikansk etterretning hadde kommet frem til.

Kan bli valgmat

Når det kommer til spørsmålene rundt et atomvåpenprogram i Irak, blir det hele mer komplisert. Noen konklusjoner fra etterretningen støtter påstandene, mens andre benekter et slikt program.

På grunn av den nyanserte konklusjonen i rapporten, spår en anonym kilde i Kongressen at ingen kommer til å juble over det som kommer frem.

- Venstresiden kommer ikke til å bli glade. Høyresiden kommer ikke til å bli glade. Ingen kommer til å bli glade, sier kilden til Los Angeles Times.

Rapporten kan også bli valgmat i USA, fordi presidentvalget har fokusert mye på hva kandidatene mener om avgjørelsen om å invadere Irak.

Republikanere i komiteen har gått i bresjen for at rapporten ikke bare skulle fokusere på påstandene fra George W.Bush og administrasjonen før krigen, men også uttalelser fra medlemmer av Kongressen, inkludert Hillary Clinton.

På Prestrud, Direktør CICERO Senter for klimaforskning, skriver i dagsavisen 26.02 2008 en god kommentar til hvem FRPs 100 klimaforskere er.

KLIMASPØRSMÅLET: Frps Per Sandberg sa denne uka at 100 klimaforskere har skrevet brev til FNs klimapanel og advart om at klimadebatten er for ensidig. Hvem er disse forskerne?

SVAR: Ettersom påstandene i brevet det henvises til bryter med den rådende oppfatning blant verdens klimaforskere melder spørsmålet seg naturlig om hva som er det vitenskapelige grunnlaget og om det er en kvalifisert uttalelse? Den første delen av spørsmålet er det umulig å svare på fordi det i brevet ikke finnes henvisning til et eneste vitenskapelig resultat. Meg bekjent finnes det ingen vitenskapelige undersøkelser som kan gi grunnlag for så bombastiske påstander som finnes i dette brevet.

Med relativt god kjennskap til verdens klimaforskning, men uten at jeg har hatt anledning til å foreta annet en noen stikkprøver, våger jeg meg på påstanden om at uhyre få av de personene som står på lista er aktive klimaforskere eller representerer klimaforskningen på noen annen måte. En aktiv klimaforsker publiserer sine resultater jevnlig i internasjonale tidsskrift med fagfellevurdering og/eller deltar i debattene på de vitenskapelige konferansene.

Du blir ikke tatt på alvor i de vitenskapelige miljøene dersom du ikke er med på, eller har vært med på, den kvalitetssikring denne prosessen innebærer. Kanskje ikke så rart at navnene på lista er vanskelige å finne på nylige vitenskapelige publikasjoner om de fysiske klimaendringene når ca. en fjerdedel av dem er pensjonerte (emeritus eller «former») og en fjerdedel ikke er naturvitere?

To av navnene på lista er norske. De titulerer seg med Ph. D, altså doktorgrad, som jo er svennestykket for en forsker. Ingen av dem har doktorgrad, og de er ukjente i den vitenskapelige klimalitteraturen fra de siste 10-15 årene. En av dem gikk av med alderspensjon for snart 20 år siden fra en ikke-vitenskapelig stilling. Av hensyn til omdømmet til de som trykker brevet til sitt bryst får vi bare håpe at de vitenskapelige titler og meritter som er oppgitt for de øvrige som har underskrevet brevet ikke er like omtrentlige.

PÅL PRESTRUD
Direktør CICERO Senter for klimaforskning