Journalist i Dagsavisen Kaia Storvik skriver om de som befinner seg aller nederst, og hvorfor 1. mai fortsatt er viktig.

Det er kanskje en drittjobb å gå i tog 1. mai. Men noen må gjøre det

Journalist Lotta Elstad har jobbet som stuepike på et hotell, og skrevet bok om det. Det er ikke lesning som gjør deg stolt av norsk arbeidsliv. I boka «En såkalt drittjobb», som passende kommer ut i 1. mai-uka, forteller hun om dagliglivet til renholderne og de andre på et Thon-hotell i Oslo. Elstad beskriver sine medarbeidere som kompetente, kvalifiserte folk som hver dag gjør viktige, krevende og ikke minst harde jobber. Det får de ufattelig lite igjen for.

Det er et interessant lite stykke wallraffing Elstad har bedrevet. Günther Wallraffs ekstreme undercover-journalistikk har tatt for seg en rekke ulike fenomener. Men i et norsk perspektiv er en av bøkene hans viktigere enn de andre. I 1985 levde Wallraff som og tegnet et bilde av livet til Tysklands mange tyrkiske gjestearbeidere, under tittelen «Ganz unten», Aller nederst. Det er alltid noen som befinner seg der, også i norsk arbeidsliv.

Elstad har altså jobbet på hotell, under en «de ringer, jeg springer»-kontrakt. Eller tilkallingsvikarkontrakt, som det heter på fint. De finnes i svært mange yrker, og har det til felles at de er et eneste stort brudd på arbeidsmiljøloven. Den ansatte har en jobb, men vet ingenting om hvor mye, hvor ofte eller hvor lenge han eller hun faktisk skal jobbe. Hver arbeidsdag er som et evig langt jobbintervju. Hvis du ikke leverer, blir du kanskje ikke oppringt igjen.

I Norge finnes det svært mange midlertidige ansatte. De siste tallene fra SSB anslår at rundt 210.000 mennesker i Norge, eller 10 prosent av arbeidsstyrken, til enhver tid er i slike jobber. Og det er bare de som har offisielle, hvite jobber. Den rødgrønne regjeringen har gjort for lite for å få til en reell nedgang i denne typen ansettelser. Årsaken er nok at de selv synes de har gjort en strålende jobb på dette området. Bondevik 2-regjeringen ville gjøre det enda enklere for arbeidsgiverne å ha slike stillinger. De rødgrønne satte foten ned, og reverserte de varslede endringene i arbeidsmiljøloven. Men at det ikke ble verre i 2005, betyr jo ikke at det er bra nok. Her har både regjeringen og fagbevegelsen veldig mye ugjort.

Har du som arbeidsgiver mange sykmeldte, kan du ha midlertidige ansatte til krampa tar deg og holde deg innenfor lover og regler allikevel. I fysisk harde jobber, der de ansatte har akkord og vonde arbeidsstillinger, er det naturlig nok riktig mange sykmeldte. Slik var det også på Elstads Thon-hotell. Kollegene hennes har mye og ofte vondt. I skuldre, rygger, føtter og armer. Og i sjelen. Sjefene stiller ikke bare ekstreme krav til produktivitet og stadig effektivisering, det vanker også kjeft, uanmeldte kontroller og krav om tysting. Alminnelig anstendighet og høflighet er noe ledelse og mange hotellgjester sparer til viktigere, og sannsynligvis rikere bekjentskaper.

For jobben gjør Elstad og mange av kollegene hennes for den nette sum av 111,98 kroner i timen. Det gir en samlet årslønn på rundt 200.000 kroner, hvis du får jobbe fulltid, da. Svært mange av Elstads kolleger på hotellet er innvandrere. Svært mange av dem er ekstremt avhengige av jobben sin. De forsørger ofte mange. Dersom de ikke tjener nok, får de ikke bli i Norge. Dersom de ikke tjener nok, kan de ikke gifte seg med den de vil. De er ekstra sårbare, og blir ekstra hardt utnyttet.

Og som Elstad så riktig skriver: Det er ikke slik at disse jobbene kommer til å bli borte. Norge blir aldri et land der alle løper fleksibelt rundt og lever av sin intellektuelle kapital. Gulv skal moppes, doer skrubbes. Mat skal lages, møkkete tallerkener og glass må skylles, vaskes og stables. Ingen er interessert i den intellektuelle kapitalen til en vaskehjelp, men de aller fleste arbeidsplasser ville klart seg dårlig uten noen som sørget for renholdet. Dette handler om ekstremt viktige jobber, de er bare dårligere betalt, og har dårligere arbeidsforhold enn andre.

De t er på grunn av dette 1. mai fortsatt er en viktig dag i Norge i dag. Det er lett å le ironisk av arbeidernes kampdag, og mene at den er teit og umoderne. 68-erne har 40-årsjubileum for sitt opprør i år. Blant studentopprørerne og deres barn er det mange som mener 1. mai er litt utdatert. Svært få av dem har såkalte drittjobber.

Men det finnes faktisk svært mange arbeidsfolk i Norge som på ingen som helst måte har fått oppfylt de kravene 1. mai alltid har handlet om: Skikkelige arbeidsforhold. En lønn å leve av. Likelønn og rett til heltid. Det er kanskje ikke supersexy krav. 1. mai har aldri vært glamorøs, men dagen har alltid vært viktig. Det er den fortsatt.