"Finnes det virkelig flere dårlige fedre enn dårlige mødre?", spør Kathrine Aspaas i en kommentar i Aftenposten.

BARN OG FAR. Kvinner gir ikke fra seg makt frivillig, og barn trenger kontakt med pappa. Derfor må mødre som saboterer samværet med far, straffes.

GODE SAMLIVSBRUDD tilhører utopien. Å finne en klok vei i et landskap av skuffelser, krenkelser, skam og sinne er trolig blant livets største utfordringer for dem det gjelder. Selv såkalte lykkelige brudd er tunge, skal vi tro forskningen.

Likevel skiller foreldre lag.

Dette er bakteppet for innstillingen fra Barnelovutvalget, som ble lagt frem for Regjeringen denne uken.

Utvalget tar til orde for at "barn av skilte foreldre får rett til å være sammen med far i fem av fjorten dager", slik NRK Dagsnytt formulerte det tirsdag.

Denne tilsynelatende uskyldige formuleringen sier det meste om hva vi står overfor her: Oppfatningen om far som klart underlegen omsorgsperson, og overbevisningen om at barn har større behov for mor enn for far.

 

Far er uviktig.

Statistikken i Norge er klar: 82 prosent av barn under 18 år som lever i andre familieformer enn sammen med begge foreldrene sine, bor fast hos mor.

Dette er ikke uten videre greit, og Barnelovutvalget ble i sin tid nedsatt i et forsøk på å gjøre noe med denne skjevheten.

Utvalgets klare oppdrag har vært å vurdere hva som er til barnets beste, og det mest kontroversielle forslaget er trolig at mor eller far ikke uten videre kan ta med seg barnet og flytte langt vekk fra den andre forelderen. Flytting skal kreve samtykke fra begge foreldre.

Logikken er at barn har behov for kontakt med begge foreldrene, og utvalget anbefaler dermed at staten griper inn og tvinger foreldrene til å sette barnas beste fremfor sitt eget.

 

Mor saboterer.

Det finnes gode grunner til å motsette seg lover som regulerer forhold som oppfattes som private.

Når Barnelovutvalget likevel ble nedsatt, skyldes det at tilstrekkelig mange opplever det som et samfunnsproblem at barn blir fratatt kontakten med en av foreldrene. Det samme gjelder ulykkelige foreldre (som regel fedre), som må leve uten kontakt med sine barn.

Vi vet foreløpig for lite om hvordan kvinner håndterer den makten de har i barnefordelingssaker. Her sikter jeg til reell makt, representert ved de 82 prosentene av barn som bor hos mor.

Det mange har å forholde seg til, er sørgelige historier om kamerater, brødre eller sønner som blir avskåret fra den daglige kontakten med egne barn.

I den andre enden av disse historiene befinner det seg ikke sjelden barn som savner pappa.

 

Dårlige fedre.

"Det finnes så mange ubrukelige fedre", er argumentet man gjerne blir møtt med fra mødre når temaet kommer opp.

Men finnes det virkelig flere dårlige fedre enn dårlige mødre? Det vet vi foreløpig lite om, og utgangspunktet må uansett være at både fedre og mødre ønsker det beste for barna sine. Noe annet ville være direkte menneskefiendtlig.

Det kan virke som om samfunnet ønsker å holde fast på troen om at kvinner er "snillere" enn menn. Siden det synes å være opplest og vedtatt at "snille" mennesker må ta seg av barn, er det mor som får denne rollen.

Hva dette gjør med menns selvtillit som omsorgspersoner, kan man jo bare tenke seg.

 

Mor må straffes.

Vi trenger derfor et lovverk som i praksis håndhever straff mot mødre som vanskeliggjør samværet med far. Vi trenger rettskraftige dommer mot mødre som beviselig saboterer - ikke bare barnefaren, men også sine egne barn.

Det trenger vi blant annet fordi det er til barnets beste at far oppfatter seg selv som en god omsorgsperson.

Det er ikke til barnets beste å ha en fraværende far.

Statsråd Anniken Huitfeldt har vært svært forsiktig med å uttale seg i denne saken. Hun ønsker ennå ikke å si noe om hvorvidt hun synes barn bør få mer samvær med fedre etter skilsmissen.

Statsrådens taushet er forståelig, for dette er politisk og sosialt sprengstoff. Hun vil likevel få store problemer med å forsvare en familiepolitikk som sementerer gamle maktstrukturer mellom mor og far.

 

Mannskamp.

"Menn i Norge sover", skrev Arild Brock på kronikkplass i Aftenposten onsdag denne uken. Han er sosiolog og far til et barn som han ikke får se.

Han kaller det et "forsvunnet" barn.

Brock har så avgjort våknet. Det har også de mange menn som nå deltar i ulike debatter om mannens fremtid som far.

Et lite tips på veien: Ikke la dere skremme av debattanter som sosiolog Margunn Bjørnholt, som ironiserer over "følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg".

Dere har en kamp å kjempe. For dere selv, og for barna deres.