Da Al-Jazeeras fotograf Sami al-Haj ble løslatt fra Guantánamo, var han så svekket at han måtte bæres av flyet. Etter sju års innesperring og mishandling måtte det til slutt innrømmes at han var uskyldig.

Dagsavisens utenriksredaktør Erik Sagflaat skriver om USA og Guantánamo.

En drøy uke er gått siden al-Haj slapp ut. Han ligger fortsatt på sykehus i Khartoum og har problemer med å gå. Men han har på fjernsyn skildret systematisk mishandling, og det forferdelige ved å være sperret inne på ubestemt tid – uten anledning til å forsvare seg mot anklager som aldri blir framsatt. På Guantánamo er Franz Kafkas berømte og skrekkelige bok «Prosessen» gjort til virkelighet.

Sami al-Haj har hørt vage påstander om at han skal ha opptrådt som kurer for en militant muslimsk organisasjon. Noen tiltale ble aldri reist. Han ble arrestert da han var på jobb som fotograf for Al-Jazeera i grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan 15. desember 2001.

Selv er han overbevist om at han ble tatt som straff fordi Al-Jazeera hadde rapportert om amerikanske brudd på menneskerettighetene i Afghanistan. Verken Bush eller hans folk har lagt skjul på sin misnøye over at Al-Jazeera har fortalt verden om hendelser Bush-administrasjonen ikke ønsket at noen skulle få del i.

«Det verste fengsel menneskeheten noen gang har sett», er al-Hajs karakteristikk av Guantánamo. Han er ikke alene om slike karakteristikker. Mange har etter hvert sluppet ut og har fortalt om sine opplevelser. Flere bøker er skrevet, ikke bare av fanger, men også av folk som har arbeidet der, blant annet som tolk. Beretningene er så mange og så entydige at de står til troende.

Absolutt lydighet er et krav. Motstand straffes hardt, blant annet med langvarig isolasjon, gjerne i iskalde celler. I fortvilelse over sin håpløse situasjon, begynte Sami al-Haj etter fem års innesperring en sultestreik. Han ble spent fast og tvangsfôret ved at en slange ble stappet inn gjennom nesen og ned halsen på en mest mulig smertefull måte. Ydmykelser var en del av den daglige rutinen.

Den tyske Murat Kurnaz, som har tyrkisk bakgrunn, slapp ut etter fem år i Guantánamo. Også han fullstendig uskyldig i anklagene, noe det er godt dokumentert at myndighetene visste hele tiden. I en bok skildrer han opplevelsene. I en amerikansk fangeleir i Afghanistan ble han torturert før han havnet i Guantánamo. Han ble slått, han ble utsatt for vanntortur og han ble hengt opp etter armene i flere timer, bare avbrutt av en lege som undersøkte ham og konstaterte at han nok kunne henge i noen timer til.

Det var belønning for å angi Al-Qaida-mistenkte. Belønningen var gjerne 25.000 dollar, en ufattelig sum i fattige land som Pakistan og Afghanistan – og en ufattelig fristelse. Alle utlendinger som befant seg i området høsten 2001 levde farlig. Bander av premiejegere jaktet på dem, kidnappet dem og solgte dem til amerikanerne. Bevis var det ikke så nøye med. Svevende anklager holdt i massevis slik stemningen var etter 11. september det året.

Amerikanske myndigheter benekter at det forekommer mishandling i Guantánamo. Den militære sjefanklageren Morris Davis skriver i The New York Times at Guantánamo er et moderne og gjennomført humant fengsel der fangene behandles med profesjonalitet og respekt. «Guantánamo er en ren, trygg og human plass for fiendtlige krigere», skriver Davis.

Påstand står mot påstand. Kommentatoren Nicholas Kristof, som i en årrekke har beskjeftiget seg med forholdene i Guantánamo, skriver i samme avis under tittelen «Skammens fengsel, og det er vårt»: – Med tiden – og det er vondt å skrive dette – har jeg oppdaget at fangene er mer troverdige enn amerikanske tjenestemenn.

Det verste med Guantánamo er uansett innesperringen på ubestemt tid, uten konkrete anklager, uten lov og uten dom i et rettslig vakuum. År etter år. Med et jernhardt regime der lenker inngår i de daglige rutinene. Eneste intellektuelle stimulans er en utgave av Koranen. Dette er psykisk mishandling på sitt verste og mest utspekulerte. Det finnes sikkert noen meget farlige terrorister i Guantánamo. Dessverre tyder alt på at de utgjør et lite mindretall. De fleste er uskyldige, mer eller mindre tilfeldig feid i hop, mishandlet, lenket og låst inne uten håp og uten framtid.

Det er i dag 63 år siden 2. verdenskrig sluttet og Norge ble fritt. Det skjedde i stor grad takket være USA. Rettsstaten og demokratiet hadde seiret over lovløshet og tyranni. USA har mye å være stolt av. Det er desto mer tragisk når rettsstatens prinsipper sviktes og landets omdømme trekkes ned i søla av folk som George W. Bush og hans visepresident Dick Cheney. De har skadet sitt land mer enn noen ytre fiende kunne drømme om å klare.