Space for Bjørn Gunnar Lindalen

Min blogg fortsetter på BGLs univERS
Oppdatter ditt bokmerke til http://glindale65.wordpress.com/

Da Al-Jazeeras fotograf Sami al-Haj ble løslatt fra Guantánamo, var han så svekket at han måtte bæres av flyet. Etter sju års innesperring og mishandling måtte det til slutt innrømmes at han var uskyldig.

Dagsavisens utenriksredaktør Erik Sagflaat skriver om USA og Guantánamo.

En drøy uke er gått siden al-Haj slapp ut. Han ligger fortsatt på sykehus i Khartoum og har problemer med å gå. Men han har på fjernsyn skildret systematisk mishandling, og det forferdelige ved å være sperret inne på ubestemt tid – uten anledning til å forsvare seg mot anklager som aldri blir framsatt. På Guantánamo er Franz Kafkas berømte og skrekkelige bok «Prosessen» gjort til virkelighet.

Sami al-Haj har hørt vage påstander om at han skal ha opptrådt som kurer for en militant muslimsk organisasjon. Noen tiltale ble aldri reist. Han ble arrestert da han var på jobb som fotograf for Al-Jazeera i grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan 15. desember 2001.

Selv er han overbevist om at han ble tatt som straff fordi Al-Jazeera hadde rapportert om amerikanske brudd på menneskerettighetene i Afghanistan. Verken Bush eller hans folk har lagt skjul på sin misnøye over at Al-Jazeera har fortalt verden om hendelser Bush-administrasjonen ikke ønsket at noen skulle få del i.

«Det verste fengsel menneskeheten noen gang har sett», er al-Hajs karakteristikk av Guantánamo. Han er ikke alene om slike karakteristikker. Mange har etter hvert sluppet ut og har fortalt om sine opplevelser. Flere bøker er skrevet, ikke bare av fanger, men også av folk som har arbeidet der, blant annet som tolk. Beretningene er så mange og så entydige at de står til troende.

Absolutt lydighet er et krav. Motstand straffes hardt, blant annet med langvarig isolasjon, gjerne i iskalde celler. I fortvilelse over sin håpløse situasjon, begynte Sami al-Haj etter fem års innesperring en sultestreik. Han ble spent fast og tvangsfôret ved at en slange ble stappet inn gjennom nesen og ned halsen på en mest mulig smertefull måte. Ydmykelser var en del av den daglige rutinen.

Den tyske Murat Kurnaz, som har tyrkisk bakgrunn, slapp ut etter fem år i Guantánamo. Også han fullstendig uskyldig i anklagene, noe det er godt dokumentert at myndighetene visste hele tiden. I en bok skildrer han opplevelsene. I en amerikansk fangeleir i Afghanistan ble han torturert før han havnet i Guantánamo. Han ble slått, han ble utsatt for vanntortur og han ble hengt opp etter armene i flere timer, bare avbrutt av en lege som undersøkte ham og konstaterte at han nok kunne henge i noen timer til.

Det var belønning for å angi Al-Qaida-mistenkte. Belønningen var gjerne 25.000 dollar, en ufattelig sum i fattige land som Pakistan og Afghanistan – og en ufattelig fristelse. Alle utlendinger som befant seg i området høsten 2001 levde farlig. Bander av premiejegere jaktet på dem, kidnappet dem og solgte dem til amerikanerne. Bevis var det ikke så nøye med. Svevende anklager holdt i massevis slik stemningen var etter 11. september det året.

Amerikanske myndigheter benekter at det forekommer mishandling i Guantánamo. Den militære sjefanklageren Morris Davis skriver i The New York Times at Guantánamo er et moderne og gjennomført humant fengsel der fangene behandles med profesjonalitet og respekt. «Guantánamo er en ren, trygg og human plass for fiendtlige krigere», skriver Davis.

Påstand står mot påstand. Kommentatoren Nicholas Kristof, som i en årrekke har beskjeftiget seg med forholdene i Guantánamo, skriver i samme avis under tittelen «Skammens fengsel, og det er vårt»: – Med tiden – og det er vondt å skrive dette – har jeg oppdaget at fangene er mer troverdige enn amerikanske tjenestemenn.

Det verste med Guantánamo er uansett innesperringen på ubestemt tid, uten konkrete anklager, uten lov og uten dom i et rettslig vakuum. År etter år. Med et jernhardt regime der lenker inngår i de daglige rutinene. Eneste intellektuelle stimulans er en utgave av Koranen. Dette er psykisk mishandling på sitt verste og mest utspekulerte. Det finnes sikkert noen meget farlige terrorister i Guantánamo. Dessverre tyder alt på at de utgjør et lite mindretall. De fleste er uskyldige, mer eller mindre tilfeldig feid i hop, mishandlet, lenket og låst inne uten håp og uten framtid.

Det er i dag 63 år siden 2. verdenskrig sluttet og Norge ble fritt. Det skjedde i stor grad takket være USA. Rettsstaten og demokratiet hadde seiret over lovløshet og tyranni. USA har mye å være stolt av. Det er desto mer tragisk når rettsstatens prinsipper sviktes og landets omdømme trekkes ned i søla av folk som George W. Bush og hans visepresident Dick Cheney. De har skadet sitt land mer enn noen ytre fiende kunne drømme om å klare.

De nye kampflyene kan koste Norge 140 milliarder kroner. For disse pengene kan man redde regnskogen og millioner av mennesker mot malariadøden. Nå roper samfunnsbyggeren Finn Lied (Ap) varsku.

Dagsavisen

Innkjøp, vedlikehold og oppgraderinger av 48 nye kampfly kan til sammen komme på mellom 70 og 140 milliarder kroner. Det er Norges største fastlandsinvestering noensinne.

Debatten har stort sett dreid seg om man skal kjøpe svenske eller amerikanske fly. Knapt noen har stilt spørsmål ved om det er riktig å bruke så mange penger på dette, og om Norge trenger 48 kampfly eller færre.

Dette får Arbeiderparti-politikeren og samfunnsbyggeren Finn Lied (92) til å reagere. Han er opprørt over at det ikke er mer diskusjon om flykjøpet.

– Nå må vi få mer bredde i debatten, tordner han.

I nærmere 30 år var Lied direktør for Forsvarets forskningsinstitutt. Sammen med Jens Chr. Hauge er han en av arkitektene bak det statlige næringslivet i Norge. Han var en av de store pådriverne for opprettelsen av Statoil, og satt som styreformann for selskapet i ti år.

 

– Feilinvestering

Lied mener Norge bør ha kampfly i framtiden.

– Luftforsvaret bør og må ha kampfly, men å anskaffe 50 fly av en og samme tekniske generasjon og til dagens nesten svimlende pris, må være en feilinvestering, fastslår han.

Lied betegner seg selv som «medskyldig» i at Norge på begynnelsen av 1980-tallet gikk til anskaffelse av 72 F-16 kampfly.

– Den gang var vi i en spesiell strategisk situasjon. Vi fryktet angrep østfra og brukte det såkalte holdetidsargumentet for å rettferdiggjøre en betydelig kampflykapasitet. Forsvaret skulle greie å holde ut en viss tid i påvente av hjelp fra våre allierte, sier Lied.

 

Ny situasjon

Lied argumenterer for at den strategiske situasjonen er en helt annen i dag.

– Vi må ikke tenke på samme måte som for 30 år siden. I terrorbekjempelse av asymmetriske styrker har kampflyene begrenset anvendelighet, mener han.

Han tror også det vil bli for dyrt for Forsvaret å skulle ha en flåte på rundt 50 kampfly. Lied mener det nå føres en kampanje for kampfly som minner om den kampanjen Sjøforsvaret førte før man for noen år siden besluttet å anskaffe fem fregatter.

– Hvis vi kjøper 50 fly, tror jeg vi kommer i akkurat samme situasjon som med de fem fregattene. Det er to for mange. Vi har ikke penger til å drifte og betjene dem. En betydelig del av flyene vil bli lagt i møllpose, sier Lied.

 

Samfunnets ressurser

Lied, som fortsatt spiller en rolle i Arbeiderpartiet, etterlyser en grundig offentlig debatt om premissene for jagerflykjøp før politikerne tar sin beslutning.

– Det man legger opp til nå er ikke en hensiktsmessig anvendelse av samfunnets ressurser, fastslår han.

Om Norge skal velge det amerikanske JSF-flyet eller det svenske Jas Gripen, er Lied mindre opptatt av.

– Det er sikkert gode fly begge to. Jeg mener man må velge med utgangspunkt i teknisk ytelse i relasjon til pris. Sikkerhetspolitikken tillegger jeg mindre vekt. Det svenske flyet er halvveis amerikansk. Og det norske forholdet til amerikanerne er grunnsolid, sier Lied.

"Finnes det virkelig flere dårlige fedre enn dårlige mødre?", spør Kathrine Aspaas i en kommentar i Aftenposten.

BARN OG FAR. Kvinner gir ikke fra seg makt frivillig, og barn trenger kontakt med pappa. Derfor må mødre som saboterer samværet med far, straffes.

GODE SAMLIVSBRUDD tilhører utopien. Å finne en klok vei i et landskap av skuffelser, krenkelser, skam og sinne er trolig blant livets største utfordringer for dem det gjelder. Selv såkalte lykkelige brudd er tunge, skal vi tro forskningen.

Likevel skiller foreldre lag.

Dette er bakteppet for innstillingen fra Barnelovutvalget, som ble lagt frem for Regjeringen denne uken.

Utvalget tar til orde for at "barn av skilte foreldre får rett til å være sammen med far i fem av fjorten dager", slik NRK Dagsnytt formulerte det tirsdag.

Denne tilsynelatende uskyldige formuleringen sier det meste om hva vi står overfor her: Oppfatningen om far som klart underlegen omsorgsperson, og overbevisningen om at barn har større behov for mor enn for far.

 

Far er uviktig.

Statistikken i Norge er klar: 82 prosent av barn under 18 år som lever i andre familieformer enn sammen med begge foreldrene sine, bor fast hos mor.

Dette er ikke uten videre greit, og Barnelovutvalget ble i sin tid nedsatt i et forsøk på å gjøre noe med denne skjevheten.

Utvalgets klare oppdrag har vært å vurdere hva som er til barnets beste, og det mest kontroversielle forslaget er trolig at mor eller far ikke uten videre kan ta med seg barnet og flytte langt vekk fra den andre forelderen. Flytting skal kreve samtykke fra begge foreldre.

Logikken er at barn har behov for kontakt med begge foreldrene, og utvalget anbefaler dermed at staten griper inn og tvinger foreldrene til å sette barnas beste fremfor sitt eget.

 

Mor saboterer.

Det finnes gode grunner til å motsette seg lover som regulerer forhold som oppfattes som private.

Når Barnelovutvalget likevel ble nedsatt, skyldes det at tilstrekkelig mange opplever det som et samfunnsproblem at barn blir fratatt kontakten med en av foreldrene. Det samme gjelder ulykkelige foreldre (som regel fedre), som må leve uten kontakt med sine barn.

Vi vet foreløpig for lite om hvordan kvinner håndterer den makten de har i barnefordelingssaker. Her sikter jeg til reell makt, representert ved de 82 prosentene av barn som bor hos mor.

Det mange har å forholde seg til, er sørgelige historier om kamerater, brødre eller sønner som blir avskåret fra den daglige kontakten med egne barn.

I den andre enden av disse historiene befinner det seg ikke sjelden barn som savner pappa.

 

Dårlige fedre.

"Det finnes så mange ubrukelige fedre", er argumentet man gjerne blir møtt med fra mødre når temaet kommer opp.

Men finnes det virkelig flere dårlige fedre enn dårlige mødre? Det vet vi foreløpig lite om, og utgangspunktet må uansett være at både fedre og mødre ønsker det beste for barna sine. Noe annet ville være direkte menneskefiendtlig.

Det kan virke som om samfunnet ønsker å holde fast på troen om at kvinner er "snillere" enn menn. Siden det synes å være opplest og vedtatt at "snille" mennesker må ta seg av barn, er det mor som får denne rollen.

Hva dette gjør med menns selvtillit som omsorgspersoner, kan man jo bare tenke seg.

 

Mor må straffes.

Vi trenger derfor et lovverk som i praksis håndhever straff mot mødre som vanskeliggjør samværet med far. Vi trenger rettskraftige dommer mot mødre som beviselig saboterer - ikke bare barnefaren, men også sine egne barn.

Det trenger vi blant annet fordi det er til barnets beste at far oppfatter seg selv som en god omsorgsperson.

Det er ikke til barnets beste å ha en fraværende far.

Statsråd Anniken Huitfeldt har vært svært forsiktig med å uttale seg i denne saken. Hun ønsker ennå ikke å si noe om hvorvidt hun synes barn bør få mer samvær med fedre etter skilsmissen.

Statsrådens taushet er forståelig, for dette er politisk og sosialt sprengstoff. Hun vil likevel få store problemer med å forsvare en familiepolitikk som sementerer gamle maktstrukturer mellom mor og far.

 

Mannskamp.

"Menn i Norge sover", skrev Arild Brock på kronikkplass i Aftenposten onsdag denne uken. Han er sosiolog og far til et barn som han ikke får se.

Han kaller det et "forsvunnet" barn.

Brock har så avgjort våknet. Det har også de mange menn som nå deltar i ulike debatter om mannens fremtid som far.

Et lite tips på veien: Ikke la dere skremme av debattanter som sosiolog Margunn Bjørnholt, som ironiserer over "følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg".

Dere har en kamp å kjempe. For dere selv, og for barna deres.

Journalist i Dagsavisen Kaia Storvik skriver om de som befinner seg aller nederst, og hvorfor 1. mai fortsatt er viktig.

Det er kanskje en drittjobb å gå i tog 1. mai. Men noen må gjøre det

 

Journalist Lotta Elstad har jobbet som stuepike på et hotell, og skrevet bok om det. Det er ikke lesning som gjør deg stolt av norsk arbeidsliv. I boka «En såkalt drittjobb», som passende kommer ut i 1. mai-uka, forteller hun om dagliglivet til renholderne og de andre på et Thon-hotell i Oslo. Elstad beskriver sine medarbeidere som kompetente, kvalifiserte folk som hver dag gjør viktige, krevende og ikke minst harde jobber. Det får de ufattelig lite igjen for.

Det er et interessant lite stykke wallraffing Elstad har bedrevet. Günther Wallraffs ekstreme undercover-journalistikk har tatt for seg en rekke ulike fenomener. Men i et norsk perspektiv er en av bøkene hans viktigere enn de andre. I 1985 levde Wallraff som og tegnet et bilde av livet til Tysklands mange tyrkiske gjestearbeidere, under tittelen «Ganz unten», Aller nederst. Det er alltid noen som befinner seg der, også i norsk arbeidsliv.

Elstad har altså jobbet på hotell, under en «de ringer, jeg springer»-kontrakt. Eller tilkallingsvikarkontrakt, som det heter på fint. De finnes i svært mange yrker, og har det til felles at de er et eneste stort brudd på arbeidsmiljøloven. Den ansatte har en jobb, men vet ingenting om hvor mye, hvor ofte eller hvor lenge han eller hun faktisk skal jobbe. Hver arbeidsdag er som et evig langt jobbintervju. Hvis du ikke leverer, blir du kanskje ikke oppringt igjen.

I Norge finnes det svært mange midlertidige ansatte. De siste tallene fra SSB anslår at rundt 210.000 mennesker i Norge, eller 10 prosent av arbeidsstyrken, til enhver tid er i slike jobber. Og det er bare de som har offisielle, hvite jobber. Den rødgrønne regjeringen har gjort for lite for å få til en reell nedgang i denne typen ansettelser. Årsaken er nok at de selv synes de har gjort en strålende jobb på dette området. Bondevik 2-regjeringen ville gjøre det enda enklere for arbeidsgiverne å ha slike stillinger. De rødgrønne satte foten ned, og reverserte de varslede endringene i arbeidsmiljøloven. Men at det ikke ble verre i 2005, betyr jo ikke at det er bra nok. Her har både regjeringen og fagbevegelsen veldig mye ugjort.

Har du som arbeidsgiver mange sykmeldte, kan du ha midlertidige ansatte til krampa tar deg og holde deg innenfor lover og regler allikevel. I fysisk harde jobber, der de ansatte har akkord og vonde arbeidsstillinger, er det naturlig nok riktig mange sykmeldte. Slik var det også på Elstads Thon-hotell. Kollegene hennes har mye og ofte vondt. I skuldre, rygger, føtter og armer. Og i sjelen. Sjefene stiller ikke bare ekstreme krav til produktivitet og stadig effektivisering, det vanker også kjeft, uanmeldte kontroller og krav om tysting. Alminnelig anstendighet og høflighet er noe ledelse og mange hotellgjester sparer til viktigere, og sannsynligvis rikere bekjentskaper.

For jobben gjør Elstad og mange av kollegene hennes for den nette sum av 111,98 kroner i timen. Det gir en samlet årslønn på rundt 200.000 kroner, hvis du får jobbe fulltid, da. Svært mange av Elstads kolleger på hotellet er innvandrere. Svært mange av dem er ekstremt avhengige av jobben sin. De forsørger ofte mange. Dersom de ikke tjener nok, får de ikke bli i Norge. Dersom de ikke tjener nok, kan de ikke gifte seg med den de vil. De er ekstra sårbare, og blir ekstra hardt utnyttet.

Og som Elstad så riktig skriver: Det er ikke slik at disse jobbene kommer til å bli borte. Norge blir aldri et land der alle løper fleksibelt rundt og lever av sin intellektuelle kapital. Gulv skal moppes, doer skrubbes. Mat skal lages, møkkete tallerkener og glass må skylles, vaskes og stables. Ingen er interessert i den intellektuelle kapitalen til en vaskehjelp, men de aller fleste arbeidsplasser ville klart seg dårlig uten noen som sørget for renholdet. Dette handler om ekstremt viktige jobber, de er bare dårligere betalt, og har dårligere arbeidsforhold enn andre.

De t er på grunn av dette 1. mai fortsatt er en viktig dag i Norge i dag. Det er lett å le ironisk av arbeidernes kampdag, og mene at den er teit og umoderne. 68-erne har 40-årsjubileum for sitt opprør i år. Blant studentopprørerne og deres barn er det mange som mener 1. mai er litt utdatert. Svært få av dem har såkalte drittjobber.

Men det finnes faktisk svært mange arbeidsfolk i Norge som på ingen som helst måte har fått oppfylt de kravene 1. mai alltid har handlet om: Skikkelige arbeidsforhold. En lønn å leve av. Likelønn og rett til heltid. Det er kanskje ikke supersexy krav. 1. mai har aldri vært glamorøs, men dagen har alltid vært viktig. Det er den fortsatt.